Påskebloggparty - skjærtorsdag - påskekrim

I anledning påskebloggparty (se de to innleggene nedenfor), kommer jeg til å blogge litt om hva jeg driver med påsken 2009.

Påskekrim er en viktig ingrediens i påsken. Foretrekker påskekrimen i bokform, da de siste års TV-påskekrimer etter min mening har vært av laber kvalitet.

Denne påsken har jeg stiftet bekjentskap med en ny kriminalforfatter, Camilla Lãckberg.



Som student så sverger jeg til pocketbøker. Bok nr. 1 i serien, Isprinsessen, har dessverre ikke kommer ut i pocket enda. Av en eller annen grunn begynte man å oversette fom bok 2 i 2005, og den første boken i serien kom ut på norsk først i 2008.

Så bok nr. 2 i serien, Predikanten, ble kjøpt inn på lørdag. Da samboeren min var syk hele helgen, så slukte jeg boken på 1-2-3.

Bokanmeldelse av Baddie:
I begynnelsen av boken finner en liten gutt liket av en kvinne og under henne ligger knokkelrester etter to kvinner som forsvant i 1976. Forsvinningene i 1976, var ansett for å være oppklart da hovedmistenkte tok sitt eget liv kort tid etter forsvinningene. Den nye drapssaken medfører at gamle stener blir vendt, og sporene leder i retning av familien til hovedmistenkte i 1976. Parallelt med etterforskningen følger vi livet til politietterforsker Patrick, og hans samboer Erica. De to venter barn sensommers, og pga at de bor i en sommeridyll invaderes de av familie og perifere bekjente som ønsker å prise skjærgården på en billig måte.
Boken er lettlest, og litt forutsigende. Jeg hadde rett når det gjaldt morderen, men jeg kunne ikke forklare hvorfor. God tidtrøyt i påsken, terningkast 4.


Påskekos = en god krim og en varm kopp te

Bok 3 i serien, Steinhuggeren lånte jeg på bibloteket på skolen siste dagen før ferien. Den har jeg lest 130 sider av. Kommer nok tilbake med en liten omtale når jeg er ferdig.

I all evighet - Ken Follett

Yndlings boka mi er "Pillars of the earth" av Ken Follett. På norks er boka delt opp i to "Stormens tid I; sverdet og korset" og "Stormens tid 2; Katedralen". Påsken 2007 leste jeg Stormens tid 1 og 2. De 1161 sidene suste av sted.

Fra bokomslaget til "Stormens tid 1 og 2":
Folk stimer gjennom gater og streder - små og store er på bena for å overvære en henrettelse. Den dømtes gravide hustru slenger en grusom forbannelse mot bødlene og løper vekk. Det hviskes at hun heter Ellen og at hun hører til blant de fredløse. Vi er i England på 1100-tallet. Landet er splittet av borgerkrig og plaget av sult og religiøse motsetninger. Men en praktfull katedral bygges likevel i Kingsbridge. Oppføringen av katedralen skal bli skjebnesvangert knyttet til livene til de som bor i området.

Våren 2008 kom den frittstående etterfølgeren til Stormens tid, I all evighet, ut på norsk. Jeg ønsket meg boka til fødselsdagen min 01.juni og jeg fikk den "selvfølgelig" av mamma og pappa. Siden jeg likte den forrige boken om befolkningne i Kingsbridge så godt måtte jeg la boken godgjøre seg på nattbordet et par måneder før jeg var rede til å begynne på den. For når jeg begynner på den vil jeg lese den ut ganske raskt, og puff så ville det ikke finnes mer å lese om Kingsbridge befolkningen. Etter endt eksamensperiode i desember, ble det endelig tid for skjønnlitteratur. Begynte på boken i romjulen og leste den siste av de 1101 sidene i går, 26. januar 09.




Fra bokomslaget til "I all evighet"
På allehelgensdag i året 1327, sniker fire barn seg ut av katedralbyen Kingsbridge. I skogen ser de to menn bli drept. Som voksne vil livene deres flettes sammen av kjærlighet, ambisjoner, grådighet og hevn. De kommer til å oppleve fremgang og sult, pest og krig. En av guttene reiser over hele verden, men kommer hjem til slutt. Den andre blir en mektig, korrupt adelsmann. En av jentene trosser den sterke, middelalderske kirken. Den andre forfølger en umulig kjærlighet. Og alle lever de i skyggen av de uforklarlige mordene de bevitnet den skjebnesvangre dagen i barndommen. I all evighet er en frittstående oppfølger til Stormenes tid. Handlingen er lagt til den samme byen, Kingsbridge, men to hundre år senere.

Jeg ble meget glad i hovedpersonene, Claris, Merthin og Gwenda, mens den fjerde hovedpersonen Ralpf til stadighet gjorde meg sint. De fire personenes liv vikler seg tilstadighet inn i hverandre.

Ken Follett er god på å skildre historiske hendelser i boken, eks. svartedauden og hundreårskrigen i Europa, samt til å skildre hvordan klasseskillet var fra høyt aktede borgere til de fredløse.

Boken er skrevet på en slik måte at man til stadighet trakter etter å vite mer om de fire, og kun en av hovedpersonen er døde når siste side vendes. Hva hendte videre med disse? Det kan en bare tenke videre på selv.

Boken anbefales på det sterkeste og får av meg en sterk femmer på terningen.